Klimatilpasning i norske kommuner


Vurdering av klimasårbarhet for kulturminner i norske kommuner

Økende klimabelastninger i fremtiden sannsynligvis gi økende utfordringer med bevaringen av kulturarv i norske kommuner. Det forventes at de fleste klimarelaterte nedbrytningsmekanismer vil skje raskere og at risikoen for ødeleggende ekstreme klimahendelser vil bli større. Med andre ord, klimaeksponeringen til kulturarven i norsk kommuner forventes å øke.

Dette faktaarket har 2 deler: Del 1 diskuterer verdsetting og vedlikeholdskostnader som bakgrunn for diskusjonen i Del 2 om sårbarhet for og tilpasning til klimaendringer. I Del 2 er det inkludert en fremgangsmåte for sårbarhetsanalyse som leseren kan ønske å gå til direkte.

Del 1. Verdsetting og vedlikeholdskostnader

Kulturarvens verdi

Det er vanskelig å bestemme kulturarvens verdi. Kulturarv har økonomiske verdi, men også ”kulturverdi” verdi knyttet til bl.a. identifisering og sosialisering. I noen samfunn kan disse ”ikke økonomiske” verdiene være helt dominerende slik at mesteparten av den økonomiske virksomheten dreier seg om å bygge og vedlikeholde monumenter og f.eks. kulturelle / sosiale arrangementer og institusjoner. Det finnes mange historiske eksempler på det. Kulturarv kan gi både direkte og indirekte inntekter til samfunnet omkring samtidig som påløper vedlikeholdsutgifter. Indirekte inntekter, som f.eks. inntekter for reiselivsnæringen, kan være mye høyere enn de direkte inntektene ved for eksempel inngangspenger, og kan legitimere høye vedlikeholdskostnader. ”Kulturverdiene” kan legitimere vedlikeholdsutgifter som overstiger direkte + indirekte økonomiske inntekter.

Kulturarv som kollektive goder

Kulturarv er kollektive goder og vedlikeholdet finansieres i stor grad ved kollektive ordninger i en sosial og politisk prosess. Verdsettingen av kulturarven er da ikke bare et spørsmål om måling av for eksempel enkeltindividers villighet til å betale for vedlikeholdet, men om samfunnets prioriteringer gjennom den politiske prosessen. Enkeltindivider eller firmaer finansierer imidlertid også kulturarv, som for eksempel sponsorer. I slike tilfeller vil disse, hvis man ser bort fra muligheten for ren altruisme, mene at de selv får så mye igjen av det kollektive godet at investeringen er lønnsom.

Verdsetting av kulturarv og kostnader ved vedlikehold

Uansett hvordan vedlikeholdet skjer er det gitt at så lenge et kulturarvobjekt vedlikeholdes verdsetter samfunnet det like mye eller høyere enn vedlikeholdsutgiftene. Det er først når kulturarv forfaller at spørsmålet om verdsetting blir kritisk. Forfallet er i seg selv et tegn på at kostnaden ved vedlikeholdet overstiger nytten, økonomisk, sosialt og / eller kulturelt, som mulige vedlikeholdere synes kulturarven har.

For å få til et vedlikehold i en slik situasjon må det skje en revurdering av verdi og vedlikholdskostnader slik at verdien blir lik eller høyere enn kostnaden. En slik revurdering må innebære at verdien på kulturarven oppjusteres, at vedlikeholdet omstilles og / eller effektiviseres slik at kostnadene synker, eller begge deler. Verdien kan oppjusteres for eksempel ved en bevisstgjøring av samfunnet omkring. Effektivisering av vedlikehold kan skje for eksempel ved nye tekniske metoder, men også ved bedre organisering av arbeids og / eller sosiale og politiske prosesser (Figur 1).

Det synes som om det er en kontinuerlig mangel på midler og et etterslep i vedlikeholdet av kulturarv i Norge og norske kommuner (F. eks: St.meld. nr. 16, (2004-2005) og NOU 2002: 1). I så fall må kommunene prioritere sine midler. Faktisk nivå for vedlikehold av kulturarv vil da direkte avspeile verdsettingen og verdsettingsprosessen i kommunene.

Del 2. Klimaendringer. Sårbarhet og tilpasning

Effekt av klimaendringer på konserveringstilstand

Effekten av klimaendringer på kulturarven i norske kommuner vil, uten og kanskje også med tilpasninger, være både øket sannsynlighet for uerstattelige tap ved ekstremhendeleser og økende forskjell mellom midler til vedlikehold og vedlikeholdsbehov og dermed generell senking av tilstandsnivået. I begrepet ”vedlikehold” tas her med kostnader til fullstendige rekonstruksjoner, der det er mulig, etter katastrofale hendelser. Det alminnelige vedlikeholdsbehovet uttrykker i denne sammenhengen kulturarvens sårbarhet for klima. Økningen i vedlikeholdsbehovet uttrykker kulturarvens sårbarhet for klimaendringer. Øket klimaeksponeringen for en kulturarv med konstant klimafølsomhet vil gi øket sårbarhet.

Tilpasninger til klimaendringer

Debatten om tilpasninger til klimaendringer gjelder slik både muligheten for å begrense uerstattelige tap ved beredskapstiltak og for å begrense helt eller delvis økningen i vedlikeholdsutgifter. Målsettingen med tilpasninger, totalt sett, vil være å minimere kulturarvens sårbarhet for tap og nedbrytning. (Figur 2)

Som beskrevet over kan manglende beredskap og vedlikehold motvirkes ved tilpasninger som enten øker verdsettingen av kulturarven eller senker kostnaden ved beredskapen / vedlikeholdet. Verdsettingen av kulturarven vil forandre seg over tid av forskjellige ofte sosiale / kulturelle og politiske grunner som vi ikke vil kommer mer inn på her. Kanskje kan også en ”kriseforståelse” knyttet til klimaendringer gjøre at kulturarv blir høyere verdsatt. Størrelsen på beredskaps- og vedlikeholdsbudsjetter for av kulturarv vil imidlertid avhenge av den relative verdsettingen i forhold til andre samfunnssektorer som også påvirkes av klimaendringer. Det er vanskelig å vite hvordan dette vil slå ut for kulturarven. Det er nødvendig å se kostnadssiden av likningen og hvordan effektiviteten ved vedlikeholds og beredskapstiltak bestemmer hvor langt budsjettene rekker. Vi vet ikke i dag hvordan fremtidens finansieringsmuligheter vil være. Økonomisk vekst kan gjøre finansieringen lettere, men vi kan også få strammere tider. Når man vet at finansieringen av vedlikehold i dag ikke strekker til er det klart at øket beredskaps og vedlikeholdsbehov som følge av klimaendringer kan føre til enda vanskeligere prioriteringer, hvis man ikke klarer å øke effektiviteten. Øket effektivitet kan oppnås både ved å gjøre ting annerledes (omstillinger) og ved å gjøre ting raskere, to ting som ofte henger sammen.

Det synes slik som om en fremtidig bevaring av kulturarven først og fremst vil avhenge av en mulig (kulturelt bærekraftige) økonomisk vekst og av en effektivisering av alle sider ved vedlikehold / beredskap og tilpasning. Effektivisering vil være viktigere jo lavere veksten er.

Generell fremgangsmåte for sårbarhetsanalyse for kulturarv

En generell fremgangsmåte for en sårbarhetsanalyse med hensyn til kulturarv, slik den kan gjøres i norsk kommuner, er som følger:

  1. Spesifiser utsatt kulturarv (eller annet) i kommunen med hensyn til den gitte hendelsen / effekten.
  2. Bestem avgjørende (tilgjengelige) klimaparametere og anslå forventet klimaendring og eksponeringsrisiko for kulturarv-objektene.
  3. Bestem følsomheten til de aktuelle kulturarvobjektene og finn total følsomhet ved å addere følsomheter.
  4. Iverksett beredskaps og / eller tilpasningstiltak tilpasset følsomhetsnivået.

Målet med analysen og tiltak er da å minimere sårbarhet. Dette oppnås nårnytten ved redusert følsomhet minus kostnadene ved beredskaps / tilpasningstiltak maksimeres.

Som et eksempel kan en sårbarhetsanalyse med hensyn til råte i treverk (Figur 3) gjøres som følger. Risikoen for og / eller hastighten på nedbrytning forårsaket av råte i treverk kan endre seg når klimaet endrer seg. For gradvise nedbrytningsprosesser finnes ofte kvantitative og kontinuerlige dose-respons likninger som kan brukes til å vurdere skaderisiko. Analysen av sårbarhet for råteskader i vernede trebygninger p.g.a. klimaendringer kan gjøres i fem trinn:

  1. Vurdering av risko for klimaeksponering.
  2. Vurdering av følsomheten til bygninger og materialer.
  3. Vurdering av muligheten for tilpasninger til klimaendringer.
  4. Vurdering av bygningenes sårbarhet for klimaendringer.
  5. Vurdering av beste handlingsstratergi for å minimere sårbarhet.

Den konkrete analysen kan gjøres slik:

1. Mer råteskader i vernede trebygninger er forventet i kommunen (f.eks. Røros) p.g.a. et våtere og varmere klima.

2a. Råte-funksjoner viser at en kombinasjon av fuktighet / nedbør og temperatur er bestemmende for råteangrep.

2b. Kartlegging av råte-risiko for Europa viser en forventet økning i råte-risiko for østlige deler av Sør Norge, fra 1975 til 2025 på omtrent 12.5 %, r * dose = 1,13, og fra 1975 til 2075 på omtrent 50 %, r * dose = 1,5, når man antar r (risiko) * dose = 1 i dagens situasjon.

3. Med dagens overflatebehandling / beskyttelse av bygningene kan forventet levetid for materialene være f.eks. 100 år for overflatematerialer og 200 år for strukturelle materialer.

4. Fremtidig levetid for materialene i bygningene kan da beregnes fra:

Fremtidig levetid = Dagens levetid * ( Dagens råterisiko / Fremtidig råterisiko)

= Dagens levetid * (1 / r*dose)

Levetiden for materialene vil, med disse betingelsene, reduseres slik at overflatematerialer vil ha en levetid på 90 år i 2025 og 70 år i 2075. Strukturelle materialer vil ha en levetid på 180 år i 2025 og 130 år i 2075.

Spørsmålet er så om sårbarheten kan minimeres ved tilpasningstiltak og i tilfelle hvilke tiltak som er mest regningssvarende. Kanskje vil man vurdere det som best (mest lønnsomt) å akseptere nedbrytningen og heller skifte ut materialer i bygningen oftere. I så tilfelle aksepteres sårbarheten som følger den økende følsomheten. Alternativet er å finne nye kostnadseffektive behandlings eller beskyttelsesmetoder, eller måter å organisere arbeidet på. Organiseringen av arbeidet er et stort tema som strekker seg fra statsnivået til byggeplassen. Tiltak kan senke følsomheten og / eller sårbarheten, men størrelsen på tilpasnings­kostnadene må vurderes.

Betydningen av dette eksempelet illustreres ved meldingen i NRKs nettnyheter 26.10.2006 om råte i Røros kirke:

“Det er råte i gulv og i gulvkonstruksjoner, det er prekært, sier kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad til NRK. Etter flere års arbeid foreligger det en rapport om hva som må gjøres med bygningen. Kirken har fortsatt store deler av det originale byggverket og forslaget er å prøve å beholde mest mulig, selv om det innebærer mye arbeid.Den over 200 år gamle kirken dominerer i Røros sentrum og ordfører John Helge Andersen, legger vekt på hvor viktig den er for kommunen.“

Råteskader

RÅTESKADER. Klimaendringer er forventet å gi mer råte i og større renoveringskostnader for trebygninger. Bildet viser utbedring av råteskader på Tøyen Hovedgård, Oslo, sommeren 2006.

Figur 1

Figur 1: Den “realiserte verdien” av kulturarv kan beskrives som verdien den vurderes til minus kostnadene ved å bevare den. Både høyere verdivurdering og øket effektivitet i bevaringen virker til å øke den realiserte verdien. Klimaendringer forventes å redusere den realiserte verdien.

Figur 2

Figur 2: Samenhengen mellom sårbarhet, tilpasning (tiltak), følsomhet og eksponering for f.eks flom. Klimaendringer fører til øket klimaeksponering for kulturminner. Dette øker i seg selv sårbarheten, men den endelige sårbarheten avhenger av i hvilken grad samfunnet evner å tilpasse seg.

Forfatter av dette faktaarket

Terje Grøntoft, NILU

Prosjektet ble avsluttet i 2011, og disse nettsidene oppdateres ikke lenger. Dette prosjektet har hatt fokus på tilpasninger til klimaendringer i kommunene innenfor områdene drikkevann, kulturarv og naturressurser. Prosjektet er et samarbeid mellom syv institusjoner - NIVA, NILU, NIKU, Bioforsk, NINA, NIBR og CICERO. CICERO har prosjektleder-ansvaret.