Kommunale tilpasninger til klimaendringer

Undersøkelsen avdekker at mange kommunene har gjort noen tiltak for å tilpasse seg kommende klimaendringer, men det er langt fra alle som har gjort dette. Om lag 45 prosent av totalt 430 norske kommuner har svart på undersøkelsen.

Tabell 1. I hvilken grad har kommunen gjort tiltak for å tilpasse seg klimaendringer på følgende områder: Prosent

	I stor grad	I noen grad	I liten grad	Ikke i det hele tatt	Ikke relevant	N = (100 %)
Flomsikring/ flomforebygging	14,6	31,8	18,2	15,6	19,8	192
Bevaring av våtmarks - og myrområder	7,9	27,2	30,9	23,6	10,5	191
Valg av materiale i bygninger	1,6	24,2	40,5	28,4	5,3	190
Sikringstiltak i forhold til eksisterende bygnings­masse (inkl. kulturminner)	3,1	20,9	38,2	31,9	5,8	191
Flom-, skred- og rasfare ved byggeprosjekter	15,7	39,3	21,5	13,6	9,9	191
Bedre håndtering av overflatevannet	6,7	38,9	31,6	19,7	3,1	193
Dimensjonering av vann- og avløpsnett	12,5	43,2	26,0	16,1	2,1	192
Tilpasning av kulturlandskapet	6,4	21,8	36,7	30,9	4,3	188
Sikring av infrastruktur (for eksempel rassikring av veier)	4,2	28,9	31,6	22,6	12,6	190

Flest har iverksatt tiltak i forhold til store nedbørsmengder. Det antyder at kommunene ikke anser at det er usannsynlig at klimaet vil bli ”våtere, villere og varmere.” Hvis klimaet blir slik fremover, vil det være behov for å ruste seg for å håndtere store vannmengder. Store nedbørsmengder er likevel ingen ny problemstillinger for norske kommuner. Når et stort antall kommuner allerede har tilpasset seg store nedbørsmengder, skyldes nok det stort sett at dette ikke er ny problematikk. At mange har sett et behov for å gjøre noe med dimensjoneringen av vann- og avløpsnettet, antyder likevel at forventede klima­endringer kan ha hatt en viss betydning for tilpasningsarbeidet på vann. Ekstremvær de senere år kan ha gjort at mange kommuner frykter at dimensjoneringen som er benyttet tidligere ikke er god nok til å takle fremtidige nedbørsmengder.

Tilpasninger når gjelder valg av bygningsmateriale og sikring av eksisterende bygningsmasse er foretatt i omtrent hver fjerde kommune, noe som betyr at de fleste kommuner ikke har gjort tilpasninger i forhold til denne problematikken. Det kan hende at man har tatt opp problemstillingen, og funnet bygningsmassen god nok for det nye været – eventuelt at de ikke tror klimaendringer vil få stor betydning for bygningene i deres kommune.

Håndtering av overflatevannet ser også ut til å vekke bekymring rundt omkring; nesten halvparten av kommunene har foretatt tilpasninger i forhold til problematikken – riktignok bare i ”noen grad” for de fleste. Det er klart at økte nedbørsmengder vil gi økt fare for forurensing av drikkevann fra åpne vann, samtidig som det er klart at vannforsyning fra åpne vann slik det fungerer mange steder i dag også er utsatt for en viss risiko. Dermed blir eventuelle klimaendringer bare en faktor for å gjøre noe med drikkevanns­kildene. Det betyr at mange kommuner har gjort tiltak i forhold til overflatevann, men at andre faktorer enn klimaendringer har vært viktigere.

Kontakt i forbindelse med arbeid med tilpasninger til klimaendringer

Kunnskap om tilpasningstiltak er spredt utover ulike instanser, og i tabell 2 viser vi hvem kommunene har hatt kontakt med når de har utviklet tiltak, og hvor ofte de har kontakt.

Tabell 2. Hvor ofte har din kommune kontakt med følgende forvaltningsledd og instanser i forbindelse med kommunens arbeid med tilpasning til klimaendringer?

	Måned­lig	1-2 ganger i kvartalet	1 gang i halvåret	Sjeldnere	Aldri	Antall
Departementer	0,0	2,8	4,5	47,8	44,9	178
Direktorater	0,6	6,7	10,1	46,1	36,5	178
Fylkesmannen	6,2	8,5	19,8	44,6	20,9	177
Andre statlige etater på fylkesnivå	1,1	4,5	12,5	48,3	33,5	176
Statlige etater på kommunenivå	0,6	1,7	6,2	44,1	47,5	177
Fylkeskommunen	4,0	6,3	16,6	46,3	26,9	175
Andre kommuner	2,3	10,7	14,1	45,8	27,1	177
KS	0,0	6,3	6,3	44,8	42,5	174
Forskningsinstitutter	2,3	6,3	10,3	44,0	37,1	175
Konsulentselskaper	4,6	6,3	5,1	46,3	37,7	175
Leverandørbedrifter	1,7	4,6	6,3	43,7	43,7	174

Stort sett har kommunene kontakt med de ulike kontaktinstansene sjeldnere enn en gang i året, om kommunene i det hele tatt har kontakt. Mønsteret er at kommuner oftest har kontakt med andre kommuner samt fylkesmann og fylkeskommune. Kontakten med statlige organer er vesentlig lavere. Dette kan indikere at staten ikke er så populær i kommunene, men kan også være et resultat av politisk organisering. Kommunene har sine møtearenaer hvor de treffes regelmessig, noe som øker kontaktmulighetene betraktelig. Lav kontaktflate kan derfor ikke brukes til å si noe om hvordan kommunen vurdere de andre instansene. Vi ba derfor også kommunene angi nytteverdien av kontakten med instansene i tabell 2.

Hvor nyttig er kontakten med andre?

Spørsmål om nytteverdi av kontakt med andre i forhold til iverksettelse av tiltak for klimatilpasning ga resultatet som er gjengitt i tabell 3.

Tabell 3. Vi vil også at du gir en vurdering av hvor stor nytte dere har av denne kontakten. Er den meget nyttig, nokså nyttig, god, ikke særlig nyttig eller ikke nyttig i det hele tatt?

	Meget nyttig	Ganske nyttig	God	Ikke særlig nyttig	Ikke nyttig i det hele tatt	Antall
Departementer	3,0	6,7	34,8	32,6	23,0	135
Direktorater	8,6	8,6	40,0	22,1	20,7	140
Fylkesmannens miljøvernavdeling	12,4	17,2	46,2	15,2	9,0	145
Andre statlige etater på fylkesnivå	3,1	13,0	37,4	30,5	16,0	131
Statlige etater på kommunenivå	2,3	6,3	28,9	35,9	26,6	128
Fylkeskommunen	6,5	18,7	38,1	23,0	13,7	139
Andre kommuner	8,8	12,4	40,9	24,8	13,1	137
KS	0,8	10,7	29,0	33,6	26,0	131
Forskningsinstitutter	6,2	20,2	30,2	22,5	20,9	129
Konsulentselskaper	11,8	9,6	32,4	26,5	19,9	136
Leverandørbedrifter	1,6	6,3	35,9	28,9	27,3	128

Mønsteret er nokså klart: Jo hyppigere, dess nyttigere. Dette kan tyde på at kontakten først og fremst er frivillig fra kommunenes side, og ikke pålagt. Man tar kontakt fordi dette oppfattes som nyttig.

Det viser seg at nytten av kontakten varierer med antall innbyggere i kommunene. Store kommuner anser kontakt med departementer, direktorater, forskingsinstitutter og konsulentselskaper som langt mer nyttig enn små kommuner gjør. Det kan tyde på at små kommuner opplever at disse instansene ikke møter dem på de premissene som definerer deres politiske rammer. Og hvis kontakt opprettes fordi den oppleves som nyttig og, fører dette til at små kommuner i liten grad tar kontakt nevnte instanser. En annen delforklaring kan være at planarbeid er mer utbredt i store kommuner, noe som kan bidra til at kontaktene med de nevnte instanser oppleves som nyttig i forhold til planarbeid.

Risiko og sårbarhetsanalyse

Kommune utgjør grunnfjellet i den nasjonale beredskapen, og det er derfor viktig at kommunene har en beredskapsplan for håndtering av eventuelle krisesituasjoner. Direktoratet for sivil beredskap (DSB) har lagt ut en veileder for kommunale Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) på sine hjemmesider.

En del krisesituasjoner oppstår som følge av vær og vind, og hvis klimaet endrer seg i retning av å bli ”varmere, våtere, villere” vil risikoen for denne type kriser kunne øke i årene fremover. ROS-analyser kan både bidra med håndtering av kriser som måtte oppstå, samtidig som de gir viktig informasjon om hvordan planlegge for å unngå fremtidige kriser. I dette perspektivet er resultatene fra vår undersøkelse noe forstemmende – to av fem kommuner har ennå ikke ferdigstilt sine ROS-analyser.

FLOM. Mange kommuner er ikke sikret mot klimaendringer slik som flom. Foto: Jonas Vevatne